gt5
OK. Så var det endelig klart for «Gran Turismo 5». Fem og et halvt år etter forgjengeren, to og et halvt år etter smakebiten «Gran Turismo 5 Prologue» og med en haug av utsettelser på samvittigheten.

Planen var naturligvis å ha full anmeldelse klar til lanseringen av denne bilspill-bautaen i dag. Men vi fikk spillet for sent, det å si noe som dekker hele GT5-opplevelsen her og nå er umulig. Så jeg tenkte jeg skulle gjøre en slags forhåndsanmeldelse. En samling førsteinntrykk, om du vil. Anmeldelse med terningkast kommer så fort som mulig.

Først: bil- og veifølelsen er fantastisk, grafikken er upåklagelig og omfanget av «Gran Turismo 5»-opplevelsen er svimlende. Dette er helt sikkert elementer jeg vil komme tilbake til når den endelige anmeldelsen skal skrives.

Det jeg derimot vil bruke tid på her, er måten Polyphony Digital dumper GT5 i fangene våre på. Jeg har mistanke om at de hater meg. For å ta det punktvis:

Yaris heter Vitz i Japan. Øvrig kommentar ikke nødvendig.

Yaris/Vitz.

* Hva i all verden er vitsen med å kreve at jeg putrer rundt i simple hverdagsbiler i timesvis før jeg får lov til å sette meg bak rattet på noe heftig? Jeg har spilt alle Gran Turismo-spillene, jeg føler meg ferdig med Toyota Yaris nå. Veldig ferdig.

* Hvorfor er det så utrolig knotete å finne ut hva slags bil du trenger for å kunne være med i løpet du har valgt? Du får ofte bare beskjed om at du ikke har en akseptabel bil i garasjen, og så må du tilbake til hovedmenyen, inn i butikken og bla deg frem på måfå. En prosess som ofte kan ta 10-15 minutter. Her burde du få opp en liste over biler du har råd til og tillatelse til å kjøpe umiddelbart, alt annet er uakseptabelt.

* Hvorfor er det så vanskelig å finne ut hva motstanden din er før du starter et løp? Dette kan by på stor komikk – jeg har lagt ut denne videoen på YouTube for å illustrere problemet – men jeg liker ikke følelsen av at Kazunori Yamauchi sitter og håner meg:

* Hvorfor kan jeg ikke bytte musikk mens jeg kjører? Det er veldig mange kule låter i dette spillet, men det er veldig mye ræl også. Når jeg allerede kjeder meg, blir det ekstra plagsomt å måtte høre på musikk jeg ikke liker.

I sum er altså mine første 12-15 timer med «Gran Turismo 5» ikke helt på nivå med mine forhåpninger, for å si det sånn. Jeg kjedet meg gjennom alle disse timene, det er et rent pliktløp – og et unødvendig et sådan, mener jeg. Men jeg mistenker at det vil snu. Jeg ser konturene av noe flott rundt neste sving.

De tre siste tingene som skjedde før jeg logget av sent tirsdag kveld var 1) at jeg kjøpte min første Ferrari (den enkleste, billigste modellen), 2) at jeg endelig ble ferdig med de to første nivåene i enspillerkampanjen og 3) at jeg låste opp rally-delen. Det føles veldig som om det er nå spillet faktisk begynner. At timene med smertefull kjedsomhet endelig er over.

For det er en åpenbar trøst at de første 10-15 timene med «Gran Turismo 5» sannsynligvis ikke er noen relevant indikator for hva jeg vil føle etter 20-30-40-50 timer. Jeg har bare skrapt i overflaten, og jeg har store forventninger til fortsettelsen.

Allikevel: Problemet med de mange utsettelsene og det enorme forventningspresset Polyphony Digital forsøker å bære på sine skuldre, er at «Gran Turismo 5» MÅ være en enorm opplevelse. Hvis det ikke er tidenes udiskutabelt beste bilsimulator, er det fryktelig mange som vil bli skuffet.

Og det at utviklerne allerede har begynt å snakke om «Gran Turismo 6» (som har forventet lansering i 2027) burde være et greit hint. Dette er ikke den revolusjonen så mange av oss hadde håpet på.

Uansett hva som venter bak neste sving.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende