Debatten rundt norske spillanmeldere har vært ekstremt interessant og givende å følge de siste dagene. Først en liten oppsummering:

Debatten startet med forfatter og forlegger John Erik Rileys kommentar i Aftenposten, hvor han etterlyste mer interessante spillanmeldelser. Hans kommentar ble umiddelbart smeltet sammen med et hjertesukk fra Adresseavisens Frode Singsaas, hvor han tok for seg det å tilfredsstille en lesermasse som tilsynelatende aldri blir fornøyde.

Til sammen utgjorde de to… la oss kalle det ytterpunktene i debatten samlebøtta #spillanmanm på Twitter, hvor spillanmeldere og spillinteresserte fra Norge nå har diskutert hva en spillanmeldelse kan og bør være i dagesvis.

Debatten har blant annet fostret en ytterligere kommentar fra Frode Singsaas, hvor han (forenklet sett) kjemper for at vi anmeldere egentlig er flinke nok. DenUngeHerrHolm skriver i sin kommentar på bloggen Tokyo.no at «spill er ikke som annen kunst. Dermed bør ikke spillanmeldelser være som andre kunstanmeldelser.»

Spillanmelder Maren Agdestein ønsker på sin side denne debatten velkommen, budskapet fra hennes kommentar om saken ser ut til å være at vi anmeldere vil tjene på en kontinuerlig videreutvikling av formen på og innholdet i det vi skriver om spill.

Snorre Bryne i Dagbladet mener Riley har mange gode poenger i sin etterlysning av mer interessant lesestoff om spill, men understreker at det kanskje ikke er mange nok av oss til å gi Riley det han vil ha. Det at medier som Dagbladet og VG bare har én eneste person på heltid som dekker spill er nok hovedgrunnen til at vår dekning ikke har endret seg stort de siste 5-10 årene – det er sannelig nok å ta seg til i løpet av en arbeidsuke, og det er svært vanskelig å finne tid til å gjøre tankevekkende dypdykk i materiet.

Selv brukte jeg min egen kommentar til å forklare at jeg mener min primæroppgave som spillanmelder i VG og på VG Nett er å bedrive forbrukerveiledning, ikke akademisk analyse. Jeg pekte videre på at jeg mener spillmediet ikke er modent nok til å legges under Rileys lupe – at de fleste spill «bare» er underholdning, og at det bare kommer en håndfull spill i året som vil noe mer enn å «bare» underholde.

Etter at debatten hadde rast en stund, dukket Riley opp og presiserte i diverse kommentarer til alt som hadde blitt skrevet, at han ikke mente hver eneste anmeldelse vi skriver skulle bedrive akademisk analyse. Han etterlyser egentlig bare en bredere og dypere dekning av spillmediet totalt sett, i form av anmeldelser, kommentarer, blogginnlegg, reportasjer, intervjuer osv.

Hans presisering fostrer også en presisering av min egen kommentar. Enkelte Twitter-aktivister har reagert på min uttalelse om at det ikke er spesielt mange spill som fortjener akademisk analyse. Aslak i Gatas Parlament og Spillmatic uttaler f.eks.: «Jeg synes ideen om at det bare er 6-7 spill i året som fortjener å bli tatt seriøst er grunnleggende gal.»

Mitt svar er litt lengre enn de 140 tegnene man har til rådighet på Twitter, så here we are. Mine uttalelser i mitt forrige blogginnlegg var basert på det som nå kan karakteriseres som en misforståelse fra Rileys første kommentar. Der fremstod han i mine øyne som en snurt akademiker som ville vi skulle dybdeanalysere Lego Star Wars (for å sette det på spissen).

Min mening er og blir at det ville ha blitt svært dårlig mottatt om jeg skulle gjøre akademisk analyse av spill som Lego Star Wars i anmeldelsesform, og at det bare er et knippe spill i året hvor det ville vært naturlig å gå langt ut over ren forbrukerveiledning.

Det betyr derimot IKKE at det ikke er mulig å si noe interessant om Lego Star Wars utover ren forbrukerveiledning, eller at jeg ikke kan diskutere Lego Star Wars videre på annet vis. Via kommentarer, blogginnlegg, intervju med utviklerne eller lignende.

Det betyr IKKE at det bare er gode spill som fortjener akademisk belysning, det er like naturlig å dekonstruere spill som forsøker å få til noe spesielt uten å lykkes.

Det betyr heller IKKE at jeg ikke anser spill som «bare» ønsker å underholde som uviktige. Jeg tar spill som Gears of War 2 like seriøst som spill som Braid, og mener det å videreutvikle spill som håndtverk er like viktig som det å videreutvikle spill som kunstform.

Derfor blir poenget mitt, det presiserte poenget mitt altså, at det å gjøre akademiske dypdykk i Gears of War 2 i mine øyne ikke passer i anmeldesformatet i VG og på VG Nett. Det er naturligvis fullt mulig å si noe interessant om spill som dette utover ren forbrukerveiledning, men det er uansett håndtverket – ikke kunstformen – som står i sentrum.

Og så kan man heller se på mer utvidede trender spill som Gears of War 2 representerer på annet vis, og det er særlig her jeg mener Riley har et viktig poeng.

Vi anmeldere haster gjerne fra spill til spill. Våre hyppige deadlines krever det. Men hva om vi får mulighet til å stanse opp, trekke oss litt tilbake og forsøke å sette alle disse spillene vi anmelder i større sammenhenger? Dette er definitivt noe jeg har et sterkt ønske om å gjøre mer ut av.

Riley har dessuten senere presisert at han ikke mener norske spillanmeldelser skal være dybdeanalyse fra ende til annen. Han mener i steden vi kan bli flinkere til å krydre våre anmeldelser med interessante og kanskje tankevekkende betraktninger I TILLEGG til forbrukerveiledningen.

Også her er jeg helt enig med ham. Det bør være fullt mulig å si noe interessant om Lego Star Wars uten at man begir seg ut på lange akademiske analyser, også i anmeldelsesformatet. En setning eller to er alt han «krever», og det bør vi være i stand til å gi ham.

Jeg synes i det hele tatt denne debatten har vært inspirerende. Det er givende for meg personlig og for hele den norske anmelderstanden at noen fra utsiden retter søkelyset mot det vi holder på med og bringer oss ut av boblen vi befinner oss i.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende